Skaidi til Masi – en god del vær, masse dramatikk og mye godt folk!

1,679 total views, 1 views today

Snille Einar geleidet oss til starten på turen fra Skaidi mot Stabbursdalen, et skuterspor til å begynne med, onsdag 1. mars. Ca 20 kuldegrader, klart og fint vær! Tusen takk,  Einar, du er god!

Når det er 20 minus, er det ingen ting som smaker bedre enn en iskald pils…..  Var nok med 2… Hehe!

Vinteren er vakker i Stabbursdalen!


Stabbursdalen er laaaaaaaaaang! Fantastisk natur! Vi fulgte min kjære bror, Hans Morten, sitt råd – følg rygg og vær trygg! Vi starta med skuterspor den første dagen, men da de tok slutt, var vi overlatt til oss sjøl, gps og kart. Endelig kunne vi virkelig føle på at selveste Norge på langs-eventyret hadde starta! Vi hadde fine, men kalde, dager. Vær og føre var ikke alltid på vår side, en av dagene hadde vi 17 minus med stiv kuling rett i mot. Da var det godt å ha på kuldemaskene. Det var så mange effektive minus, at selv om sola skinte, kunne vi ikke ha av vottene for å spise eller drikke. Ikke kunne vi stå i ro heller, fordi vi ble så raskt nedkjølt.

 

Leidy er helt enestående, på de fleste vis, og er en fryd å ha med på tur. Hun storkoser seg når hun får trekke en av oss, hvis det ikke er rypelukt i nærheten da, og viser stor iver i alt hun foretar seg. Dama er bare unghund, 1 1/2 år, og Rune skjøt den første rypa for henne! Jeg vet ikke hvem det var mest stas for? Iallfall ikke for rypa.

 

Du får virkelig føle at du er på vidda når skutersporene forsvinner og du ikke ser eller hører et eneste menneske på dagesvis. Storslagent og nesten ubeskrivelig! Det var øvelse her i nord, så vi så et og annet helikopter i de dagene øvelsen sto på. Føret var trått, og vi fikk bruk for fellene. Steg for steg. Dermed ble det ikke mange kilometrene vi greide å komme oss gjennom hver dag. Men vi var ved godt mot, og startet hver dag med ny frisk!

 

Det sykeste vi opplevde i Stabbursdalen, var disse to karene. Torje Skånøy og kompisen hans! Vi hadde akkurat slått leir da vi plutselig hørte noen som snakket. Når du ikke har sett eller hørt et menneske på dagesvis, er det faktisk helt absurd. «De e to me pulk, sekkert to som ska gå Norge på langs,» sa Rune. Han gikk og snakket med de. Jeg hørte at den ene var trønder, og ble nysgjerrig (det er, som sagt, ikke hverdagskost å se mennesker i Stabbursdalen!) og gikk for å hilse. «Dæ, du e jo mamman te Brage!» sa plutselig Torje etter og ha håndhilst. At det går an! Brage er eldste sønnen min, som har gått på skolen sammen med Torje i Rissa. Jeg hadde ikke sett Torje siden de to spilte på samme fotballag, så jeg kjente han rett og slett ikke igjen. Hvor stor er sannsynligheten for å møte en fra samme hjembygd?? I Finnmark?? Midt i Stabbursdalen?? Rare greier. De to går på folkehøgskole i Troms, og var på 2-ukers utflukt i regi av skolen. Artig opplevelse!

En annen «artig» – eller kanskje mindre artig – opplevelse i Stabbursdalen dreier seg om denne campingvogna. Etter en lang dag med nydelig utsikt, ski og skifeller, motvind og kulde, skimtet vi ei «hytte» i det fjerne. Vi besluttet å legge kursen dit, for å se om den var åpen. Da vi nærmet oss, etter et par kilometer, så vi at det var ei campingvogn. For en glede! Den kunne være godt for oss og få låne i ei kald og forblåst natt. Men den var låst. Ikke bare låst med hengelås, men blodlåst, forseglet, vanntett og vindtett og totalt uinntrengelig. Fyttigrisen! For en nedtur. Men så lenge vi har bensin til primus så får vi det varmt, og får laget varm mat i teltet. Like blid (nesten da…)

Tirsdag 7. mars hadde vi ligget i telt i 6 netter, og på grunn av kulde, kondens og fukt, var klær og soveposer temmelig våte. Da vi sto opp den morgenen visste vi at Bojobæski-hytta lå ca 2 mil foran oss, i enden av Stabbursdalen. Det fristet å komme dit. Men med de raske værendringene her i Finnmark, vet vi jo aldri om vær – og føreforholdene kunne gjøre det mulig å komme fram dit. Vi dro til, og det var akkurat den dagen det var 17 blå og stiv kuling midt i mot. Men vi gikk oppover, skritt for skritt, med drømmen om å komme inn og få tent opp og få varmen. Men det var tungt å gå i omtrent 4 timer i oppoverbakke og motvind for å komme til Øvre Stabbursdalsvannet. Det som ga oss nye krefter, var at det flatet ut, og at det var skuterspor vi kunne følge på vannet. Da vi nådde enden av Øvre, tok vi en rask vurdering om vi skulle dra til de 4 kilometrene over Nedre Stabbursdalsvannet. Vi hadde da gått i 5-6 timer allerede, og var slitne, tomme for næring og det begynte å bli mørkt. Vi bestemte oss for å la Leidy avgjøre det. Hvis hun greide turen over vannet, skulle vi gjennomføre. Som den ivrige trekkhunden hun er, trakk hun meg, mens Rune gikk selv, over vannet. Gnagsårene verka hos oss begge og vi måtte styrte i oss det siste av vann og sjokolade for å makte og gå de siste par kilometrene fra Nedre og fram til hytta. Vi greide det! For en ufattelig lykke!! Vi hadde lenge planlagt måltidet – lofotkak fra Anne Lise, røykelaks fra Einar og kokekaffe. Sjelden har vel et så enkelt måltid smakt så godt. Takk for mat!

Ved andre leirplassen i Stabbursdalen skulle  E N D E L I G  isboret få prøvd seg! Rune hadde gleda seg til dette i 15 år – å fiske i Stabbursdalen! Han heiv seg rundt i vill iver, men gleden ble raskt bytta ut med enorm frustrasjon. Vannet var enten markert feil på kartet, var bare ei gårrtjøinn eller vi var på grunna. Det er ikke bare bare at det skjer når han ikke hadde med ny knivkrone…. Jeg fant ut det var best å være stille og la sorgen få legge seg. Da vi kom på hytta, var det seriøse forsøk med heine og fil for å prøve og rette opp skaden. Rune traff en fisker på en av fisketurene sine på Nedre Stabbursdalsvannet, som også kom med noen gode råd. Så nå går det – H E L D I G V I S – an å bruke isboret igjen! «Puh!» sier jeg… En lykkelig fisker!

Sjekk røya Rune fikk da, Svein!

Kjekt å dra på tur med fuglehund og jeger! Rypebryst it is!

Steinar, vår helt fra Alta!

En dag traff vi Steinar, som skulle vise seg å være en sann helt. Vi begynte å bli tom for både fuel og mat. Heldigvis hadde vi vært kloke nok til å lagre telefonnummeret til Steinar. På hytta var det ikke deknigsforhold, så vi måtte gå et par kilometer opp på et fjell. Det var ikke nok dekning til å ringe, men vi sendte en sms til Steinar. Den gikk gjennom, så kunne vi bare håpe på at han ville komme oss til unnsetning. Joda. et par timer senere hørte vi plutselig skuter. Redningen! Han hadde kjørt i 1,5 time!! med skuter!! fra Alta!! i 20 minus!! for å levere Real Turmat og fuel til oss! Snakker om bra type! Takk og takk! Heldige oss!

Du vet det begynner å bli lite med mat når du må blande knekkebrødsmuler med baconost for å få frokost! Men med kaffe ble det supert!

 

Et nygift par, bosatt i Tromsø, som vi møtte. De var på 7 ukers bryllupsreise i telt!

Traff trivelige trøndere da vi spiste finnbiff på Jotka!

D R A M A  før vi kom dit. Vi så et huskyspann komme imot oss rett før vi var i Jotka. Rune sa det var best å holde godt ut til siden, fordi disse hundene er det mye ulv i så de kan angripe Leidy. Vi gikk ut til siden, og ikke mange sekunder senere skjedde det. Huskyspannet på 4, med UNGER som førere, kom rett mot Leidy og gikk til angrep.  Hadde ikke Rune reagert så raskt, hadde vår kjære Leidy måtte bøte med livet. Den ene av hundene hadde tennene i Leidy, og de kunne ha revet henne i filler hvis ikke Rune hadde røska henne bort og slått etter hundene. Det var  S T Y G T!!! FY fader, det er skikkelige rovdyr. Hun ble holdt trygt i båndet etterpå! Heldigvis ble hun ikke betydelig skadet, men det ga nok henne en støkk, som kan påvirke hvordan hun vil reagere på andre hunder fremover. Det så vi allerede på Jotka. En liten valp kom inn, og hun knurret. Leidy har aldri gjort det tidligere. Men heldigvis berget hun, og er fortsatt en glad hund på tur!

En vanlig utrustning for en normal dag i fjellet!

Telt i storm faktisk!

Natt til torsdag våknet vi til storm! Vi var spente om teltet holdt, men Rune er heldigvis god på å bardunere og sikre teltet, og vi er heldige, så vi berget. Men som bildet over viser, Rune er ute og sjekker og alt i forteltet er snødd ned. Idet han går ut og skal sjekke forholdene, letter hele forteltet!! Men han greier å redde det. Med nød og neppe! Utover torsdag løyer været, og i stiv kuling pakker vi og begynner å gå i 12-13-tida. En finfin dag til tross. Glad at vi berga teltet!!!

Fra Jotka fulgte vi skuterspor et par dager. Så måtte vi ta en vurdering, følge skuter spor rett sør og deretter rett vest, mot Masi, eller gå rett sørvest over fjellet. Vi valgte fjellet. Det var et godt valg, fordi føret var relativt hardt og greit. Det tok oss 6 dager å komme ned til Katokeinoelva som leder mot Masi. Igår, fredag 17. mars klokka 1530, kom det to karer på skuter.

Jørgen, fra Sandvika, og Frode fra Alta. 2 joviale karer!!

De tilbydde oss «skyss» ned Kautokeinoelva til Masi. JA TAKK!! var det kontante svaret vi ga. Det var klokt svart, for det viste seg å være et par tre kilometer med elv før vi nådde butikken i Masi. Igjen var vi heldige! Både fordi Frode og Jørgen stoppet, og fordi vi kom på butikken klokka 1550 og den stengte klokka 1600. Vi var som to småunger i godteributikken! Sånn føles det når du har levd på havregrøt, real turmat og sjokolade i 6 døgn! Etter og ha handlet, kjørte de oss de 2-3 kilometrene til campingen. Der bestilte vi hytte for 2 netter, så idag, lørdag 18. mars, nyter vi en fortjent hviledag. Vasker og tørker klær.

Da vi kom hit igår og hadde dusja og skulle bestille oss mat, fortærte jeg for første gang i mitt liv en 200 grams baconcheeseburger med chips! Rune kjøpte finnbiff, men før måltidet var fortært, bestilte han seg en 100 grams baconcheeseburger med chips. I tillegg! Her snakker vi mangel på næring over lengre tid! På kroa kom vi i snakk med et trivelig par fra Alta som hadde plass på campingen. De tilbydde seg å kjøre oss til butikken idag. Som sagt, så gjort. Tusen takk, snille Steinar!

Enda en trivelig Steinar fra Alta! Tusen takk for hjelpa!

So long, happy people!! <3

4 Comments

  1. Tone Margaret

    18. mars 2017 at 19:19

    Kjekkt å lese -du skriver så freskt og variert . Fortsatt god tur. !

  2. JA endele vart det litt skriving og nå bilda ja. Sett her 3 stk å læs på tlf no å bi verkele imponert over dåkk ja. Har nettopp lagt turbo 1 og turbo 2 så no e det godt me sofan ja? Vi følge me spent videre.
    Spent på neste innslag?

    • Eirin

      19. mars 2017 at 00:00

      Regne me d e fart i karan ja! ☺ ujevnt me dekning men d bli vel et innlegg fra Kautokeino om nån daga.?
      Ja, vi har d fint! Vi e heildi som får opplev et sånt eventyr!???
      Hæls så my te Guro, Turid og Torild! ?

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*